Tulla kom til oss etter at jeg hadde funnet ut at en engelsk springer spaniel ville passe godt inn i vår familie. Og jammen hadde jeg ikke rett! :o) Tulla passer veldig godt til det jeg ville; jeg ville nemlig prøve så mye som mulig, og skulle ha en allsidig hund som jeg kunne prøve og feile med, og teste ut de hundesportene som fallt meg inn.  Noen ting fungerer hun bedre til enn andre, og noen ting liker hun bedre enn andre ting, og noen ting liker jeg mindre enn hva hun gjør - men det er jo bare naturlig.

Tulla er født 3. juni 2005, og er blitt en voksen dame med ben i nesen.  Hun har meninger om ganske så mye, og hun vil veldig mye.  Hun er en hund man ikke kan overse, for hun krever å være sentrum av oppmerksomhet!  Det er noe av det jeg liker så godt med henne; hun har arbeidslyst så det holder, hun har god konsentrasjon, og når hun er "på jobb" så er hun virkelig på jobb! Hun er glad i å bruke nesen, enten det gjelder spesialsøk, spor eller søk etter godbiter i hagen.  Hun liker også å bruke kroppen sin, og trekker meg gjerne på sykkel to mil! Tulla lærer fort, og når hun først har lært noe, sitter det.  Repetisjoner er bare gøy, og hun kan terpe og pirke på småting i evigheter - da trives hun.  

Blandt de tingene jeg ville prøve med hunden da jeg fikk Tulla, var agility.  Dette har vi begge virkelig fått sansen for, så vi begynte å konkurrere.  Det gikk veldig bra første året (2007), men andre året gikk det så som så med resultatene.  Prestasjonsmessig i forhold til det vi har trent på, har vi gjort det bra, og vi har fått mang en god disk.  Det er ikke tull engang; jeg er strålende fornøyd med flere av diskene våre, og de har alltid vært min feil..   I '08 deltok vi i Spanielklubbens Brukshundkonkurranse, og Tulla ble Årets Agilityspaniel #6, og den beste springeren (vel, den eneste også, hehe..) Kanskje vi kan si hun er Årets AgilitySpringer?  

Vi trives godt med agility begge to, og når vi konkurrerer lukker hun øynene for ting som skjer utenfor banen.  Hun trenes kun med belønning, og da jobber hun fortrinnsvis for drakamp eller i håp om at jeg skal kaste en pipeball til henne.   Tulla har oppnådd Gullmerket i agility.

Tulla elsker å trene lydighet, og hun skulle nok mang en gang ønsket hun hadde en annen eier som likte det like godt som henne.  Vi planlegger å starte i LP etter hvert, for det er en gren jeg tror hun kan gjøre det bra i.  Enn så lenge, så har vi ikke kommet så langt med LP-treningen, tror jeg, men så er jeg perfeksjonist også..  Men hun kan nesten alle momentene i kl1, og hun kan også noen i den øvre klassene.  At vi ikke har konkurrert enda, står vel bare på mine nerver og min perfeksjonisme når det kommer til LP, pluss at det er så mye man gjerne skulle gjort og konkurrert i, og det er vanskelig å få tid til alt! 

Om vinteren prøver vi oss litt på at hun skal trekke meg, enten mens jeg sparker eller når vi bare går tur i skogen.  Noen ganger går vi også på ski, men siden mine skiprestasjoner ikke er noe å skryte av, holder vi oss for oss selv når vi skal drive med sånt. Om somrene trener vi trekk med magebelte og gåturer i skog og mark, eller med sykkel.  Hun har også fått prøve seg i hundespann, på første rekke sammen med lederhunden, og da hun først skjønte at jeg virkelig skulle være mange meter bak henne, la hun alle sine krefter i å trekke oss opp bakker.  Hun viste enorm arbeidslyst, og det var skikkelig gøy å se henne jobbe så intenst og konsentrert!

Nye miljøer tar hun på strak arm, hun stresser seg ikke opp, og hun blir ikke skeptisk.  Underlag som gynger og vipper eller er merkelige å gå på, er bare kult.  Jeg husker en gang vi var på fellestrening, og klikkertrent som hun er, fant hun ut at hun skulle hoppe opp på en søppeldunk av metall, type gammeldags.  Den var fryktelig ustødig, men hun stod og balanserte på den - helt til den falt! 

Da kunne hun ikke komme seg raskt nok oppå igjen, og det var litt av et strev å skulle prøve å reise opp søppeldunken (og putte alt søplet som hadde falt ut oppi igjen) samtidig som Tulla prøvde å hoppe opp på den enda en gang..!  Når vi trener agility hender det også innimellom at hun faller ned fra for eksempel stigen, men det er rett oppå igjen, og fortsatt samme fart og intensitet - hun kunne rett og slett ikke brydd seg mindre! 

Til vanlig er Tulla en familiehund, og en utrolig mammadalt.  Ifølge henne er jeg gud i hennes verden, og hun gjør alt for meg.  Hun lar meg gjøre hva jeg vil med henne, og selv om hun ikke alltid liker det jeg må gjøre (som å klippe klør eller å be henne gå i dusjen), gjør hun det uten noe form for tvang.  Hun er den mest håndterbare hunden jeg vet om - og jeg kan snu henne på hodet om så må være!  Tulla får alltid skryt av dyrleger for at hun er en drømme-pasient!  Hun er ikke så fryktelig kosete og klengete, men hun kommer gjerne og vil ligge i fanget når vi skal se på film, og sengen er et yndet sted å være.  Skulle jeg beskrevet Tulla med ett ord, ville det vært krevende - men det er slett ikke sagt med negativ klang!   Alt i alt er hun er hund med stor personlighet og herlig arbeidsvilje, og hun er fryktelig morsom å leve med!