fredag, 14 mai 2021
 
 
«»
Mai 2021
MTOTFLS
 12
3456789
10111213141516
17181920212223
24252627282930
31 
Feil
  • XML Parsing Error at 1:3568. Error 9: Invalid character

I dag vil jeg gjerne fortelle om reisen vår til Sverige.  Jeg kan allerede advare og si at dette mest sannsynlig blir et fryktelig langt blogginnlegg, men det får så bare være!  Litt bloggtørke gir nemlig blogg-oppgulp har jeg hørt.. 

En aldri så liten for-historie:
Jeg skulle levere bacheloroppgaven min på torsdag før jeg dro, og for at denne bloggposten ikke skal bli dobbelt så lang som hvis jeg bare skulle fortalt om reisen, så kan jeg jo enkelt si det slik, at det er godt mulig jeg ikke får noen bachelorgrad, og heller ikke vurdert eksamenene mine, og at jeg står på samme bare bakke som jeg gjorde for to år siden.  MØKKA-universitet!!  Går alt min vei (noe det sjelden pleier å gjøre), får jeg en bachelorgrad, men sjansen er fint liten.  De pålagte eksamenene jeg fikk, kunne jeg nemlig ikke ta i samme semester som de konte-eksamenene jeg skulle ta fra forrige semester - men det var det ingen som ville fortelle meg!  Og de kan ikke vurdere de pålagte eksamenene mine, fordi jeg har en klage inne til vurdering.  Og da kan de heller ikke vurdere de andre, og når jeg ikke har de eksamenene får jeg heller ikke levere bacheloroppgaven!  Og hvis det hele skulle vise seg å ende opp med at jeg må gjøre konte-eksamenene for TREDJE gang neste semester, så gidder jeg ikke!  Det vil nemlig også bety at jeg må skrive en helt ny bacheloroppgave, fordi den bacheloren jeg har tatt, skal tas av plakaten.  Man kan trygt si at jeg visserlig og inderlig HATER universitetet (Dragvoll-delen that is), og at jeg aller nødigst vil sette mine ben der igjen.  Klagen jeg venter svar på, ble sendt inn for flere måneder siden forresten, så det er slett ikke meg det står på..  

Med dette tullballet i bakhodet, noen heftige eksamensuker, og før det - en heftig jobbeperiode med minimalt fri de siste fire månedene, skulle jeg altså reise til Sverige og parre hund. 

Tidlig fredag morgen, den 18. desember, reiser vi innover til Trondheim for å ta tog til Sverige.  Aynï er levert til oppdretteren sin på pensjonatet, alt er pakket og klart.  Det er veldig kaldt, så jeg har kledd meg godt.  Tror jeg.  Hele reisen nedover satt jeg vel strengt tatt og frøs, og vi fikk høre at i spisevognen var det hele 6 grader; de hadde ikke klart å varme den opp mer etter en kald natt på perrongen.  På fjellet hadde det vært helt nede i -40 grader (!!).  Da jeg luftet på Otta, halvveis til Oslo, fikk vi smake litt av kulden.  Det tok ikke mange sekundene før Tulla begynte å løfte på labbene, halte og ville inn igjen.  Men det er heldigvis ikke noe  problem å be en løpetids-Tulla om å markere en skvett før vi går inn på toget igjen.  ;o)

Fra Oslo skulle vi ta buss til Gôteborg.  For å komme til bussterminalen måtte vi ned en rulletrapp.  Kofferten min var så tung at jeg ikke hadde sjans å bære den (dere skulle sett meg på vei opp på toget!!), men hund og rulletrapp er en dårlig kombinasjon.  Løftet Tulla under armen (i den grad det faktisk er mulig), og støttet henne på kofferten mens vi rullet oss ned trappen.  Gikk da bra på et vis det også.. :p  

Hun er utrolig grei å ha med å gjøre når vi er ute og reiser; slapper av og tar ting med knusende ro.  Legger seg til å sove, og hilser på folk som vil klappe på.  Men da vi satt på toget fra Göteborg til Falkenberg, ble hun urolig - nå var det vel nok snart?!  Det hjalp jo heller ikke at noen tråkket på henne, stakkars.. :(

Vel framme blir vi møtt av Diana og Mattias - de som eier Zipo, Tullas utkårede.  Og for å ha sagt det først som sist; hvis man skulle valgt hannhund etter hvor trivelige eierene er, så er jeg 100% sikker på hvor jeg vil anbefale andre å gå! ;o)  Det er jo alltid litt spennende å møte noen for første gang; man håper jo man kommer overens og finner noe å prate om, og ikke minst - at man forstår hverandres språk!  Det gikk over absolutt all forventning; vi skjønte hverandre kjempegodt, og jeg slapp å legge om til svorsk, jeg kunne snakke trøndersk hele tiden! :o)  Så avslappende og fint.  

Mattis og Diana kjørte meg til campinghytten hvor jeg hadde bestilt plass, så avtalte vi å møtes neste dag slik at jeg fikk hilse på Zipo.  Jeg gjorde klar maten til Tulla og satte den i den øverste køyen mens jeg selv besøkte serviceanlegget (det var verken vann eller do i hytten).  Da jeg kom tilbake (dette var sent på kvelden), hører jeg langveis fra at Tulla bjeffer fortvilet.  Uff og uff, og jeg som trodde hun ville takle å være alene i en ny hytte.. :/  Men så kommer jeg nærmere, og kan se inn vinduet; og hva er det hun driver med?!?  Hun prøver å klatre opp stigen til overkøyen!! :O  Syke, syke hunden!  Hun er så vanvittig matgal at å la maten hennes stå der oppe uten at hun får tak i den er jo rene torturen!  Det skal sies at jeg ikke satte mat i overkøyen og gikk fra henne flere ganger, hehe..  Og de gangene jeg gikk fra henne, holdt hun kjeft, og lå i sengen og sov.  Sånn kan det gå.. ;o)  

Mattias kom og hentet meg neste dag, så kjørte vi og kjøpte julegave til Diana.  Jeg bodde i nærheten av skandinavias største kjøpesenter (!!), og der var det også en gigantisk NetOnNet-butikk, som hadde bokse-pepsi til 2 kroner, INKLUDERT pant!!  Synd Bjarte og campingvogna ikke var med, da hadde vi nok lesset opp.. ;o)  

Vi kom hjem til Mattis og Diana, og en fryktelig blid og glad Zipo møtte oss i døren.  Diana var fremdeles på jobb, så jeg fikk hele Zipos oppmerksomhet.  Han skjønte nok raskt at jeg hadde tilgang til en løpsk tispe, for han slapp meg ikke ut av syne, og han var veldig interessert i meg og mine (Tullas) lukter.  Jeg var veldig spent på hvordan det skulle gå dagen etterpå når vi skulle prøve på parring, for jeg trodde det var for tidlig for Tulla, og da er ikke en innpåsliten hannhund beste ting.  

Ellers ble jeg veldig positivt "overrasket" over Zipo; han hadde et utrolig nydelig hode, noe som overhode ikke kommer frem på noen bilder dessverre.  Jeg prøvde også å ta bilder, men det var alltid for mørkt, så det ble dessverre ikke noe kvalitet å skryte av.  Selv om jeg alltid blir litt "sjokkert" over hvor store hannhunder er (det blir man når man bor med en tispe), så var han ikke store karen egentlig.  Litt høyere enn Tulla, selvsagt mye mer maskulin og ganske mye bredere, og med passe kraftig beinstamme.  Med sine 25 kg er han ingen stor hannhund, men det er heller ikke et mål for meg å avle størst mulig hunder.  Synes han var akkurat passe, og han virket som en skikkelig trivelig hund.  

Diana og Mattias kjørte meg tilbake til hytten og ble med inn og fikk hilse på Tulla, se i hundeblad jeg hadde med meg (Tulla hadde jo innslag i både NeaHund og Våre Spaniels), og i samme slengen fikk de bli litt mer kjent med henne.  Vi hadde på forhånd avtalt at siden vi ikke hadde mulighet til å hilse på hverandre før parring, så hadde begge parter mulighet til å trekke seg dersom det var ett eller annet hos den andre hunden de ikke likte.  Heldigvis gikk jo alt dette bra!  

Søndagen opprant, og Mattias og Ann Lundin kom og hentet meg.  Ann er innehaver av kennel Astrospring's hvor Zipo kommer fra.  Hun ville svært gjerne møte meg og Tulla, noe som selvsagt var i orden.  Jeg synes også det var en trygghet at hun ville bli med på parringen, siden verken jeg eller Diana/Mattias har vært med på så alt for mange.   Det er alltid en trygghet å ha noen med mer erfaring med seg! ;o)  

Tulla ble sluppet i hagen, og Zipo kom ut i bånd.  De hilste, og plutselig var leken i gang.  Begge hundene fikk løpe løse, og det ble endel prøving og feiling før vi tok en pause.  Dvs, før vi SA vi skulle ta en pause.  Vi hadde knapt sagt det før de hang!  Så første parring var altså på søndag 20. desember.  Etterpå mens de hang, ble de dekket med tepper for å holde varmen, og det tok ikke lange tiden før begge hundene stod der og duppet med øynene og aller helst ville tatt seg en lur.  Etter ca et kvarter slapp de, og Tulla ble båret "opp-ned" inn i et bur i stua hvor hun lå i to timer.  

Mandagen fikk Zipo fridag for å "lade opp", mens jeg tok en tur på Gekås Senter, skandinavias største kjøpesenter.  Det er helt sprøtt; de har busser som går fra Tyskland og til dette senteret, og fly fra nord-Sverige og dit.  De har kø INN til senteret, og omsetter for gigantiske summer hvert år.  Generelt har grunnleggeren av senteret en veldig fin tanke bak, og ting er veldig billig der.  Bla kjøpte jeg et bobledekken til Tulla til 99kr.  I Norge ville det samme dekkenet ha kostet et sted mellom 400-600kr.  En tauknute kostet 5,99kr, 4-pk med leker 20kr, osv.   Gekås går aldri ut i media, bortsett fra når det er kø inn på senteret og trafikk-korken har spredd seg flere mil; da går de ut i radioen og sier at folk må SLUTTE å komme dit, nå er det fullt!  :D  Sprøtt!

Tirsdag, og ny dag for parring.  Jeg stod opp tidlig, spiste frokost og drakk kaffe og vasket ut av hytta før jeg ble hentet av Diana.   (Jeg fikk tilbud om å låne bil, men jeg tror ærlig talt ikke jeg ville funnet frem, men det var jo litt dumt at de måtte drive og kjøre så mye på meg da..)  Zipo var hos hennes foreldre, siden vi skulle prøve på parring litt senere på dagen.  Så vi spiste og gikk en tur med Tulla som Zipo pleier å gå - morsomt å få sett seg litt rundt også.  Fikk faktisk sett et rådyr av alle ting, jeg er jo vant til å se elg, men at rådyrene løper, her var det motsatt.  Villsvinene holdt seg også heldigvis for seg selv, men jeg kan hilse og si at jeg ble litt mørkredd når jeg luftet Tulla sent på kvelden, langt ute i gokk på campingen.. :/  

Etterhvert kom Mattias og Zipo hjem, og Zipo stod en liten stund på vaskerommet.  Tulla stod utenfor døren og peip, så dette lovet jo bra!  Men det samme skjedde denne dagen også; masse prøving og feiling, før vi tok en pause.  Etter en stund fikk de ut og prøve igjen, og da gikk det med litt dytte-hjelp.  Denne gangen hang de i ca 20 minutter, også nå dekket til av tepper.  Så bar det inn i buret igjen for Tullas del.  Da de to timene hadde gått, fikk hundene gå løse inne, og det gikk over all forventning kjempebra!  Jeg ble slett ikke avskrekket fra å ha løpsk tispe sammen med hannhund - selvsagt må man passe på så de ikke parret seg igjen, men stort sett tuslet de rundt eller lå og sov.  (Bortsett fra da Tulla så katten, men det er en annen historie..)

Klokken 2321 gikk toget mitt fra Falkenberg, så det ble en lang dag.  Kan tenke meg Zipo var sliten, og det var Tulla også - hun hadde jo ikke sovet sånn skikkelig (det blir jo ikke skikkelig soving når man er på besøk) siden om morgenen, så hun ville nok helst bare legge seg ned et varmt sted.  Det skulle bli godt å komme på nattbussen!

Bussen gikk ikke før 0155, så vi hadde litt ventetid i Göteborg.  Vi fant oss en benk, men tror du ikke - kl 01 stengte venterommet!!  Hørt på maken - det er like sprøtt som om Oslo S skulle STENGT!  Dermed ble vi kastet ut i kulda, og gikk for å finne bussholdeplassen.  Klokken ble både fem på ett, ett og fem over ett, men ingen buss kom.  Takk og pris for at jeg hadde kledd på meg de tykkeste klærne mine (for å få plass til alt jeg hadde kjøpt på Gekås), og for at Tulla hadde bobledekken på!  Jeg la ned kofferten min slik at hun fikk sitte på den; hun skulle jo helst ikke bli så kald..  Kvart over ett kom endelig bussen - gjett om vi var glade!  

Men gleden var særdeles kortvarig.  Av bussen kom nemlig tidenes mest grinete reiseleder (eller noe i den duren), konstanterte at jeg hadde hund, og at jeg ikke fikk bli med.  Hæ?!  Jeg hadde jo billett og allting, jeg hadde bestilt med hund, og fått tildelt denne billetten, de måtte ordne noe for meg, eller skulle jeg bare stå her midt på natten, i en iskald fremmed by?!??  Jo, fikk jeg til svar, jeg skulle stå her, og det var mitt problem fikk jeg også høre.  MØKKA-kjerring!  Swebus Express heter selskapet, ligg unna hvis du har tenkt å reise med hund.

Og bussen kjørte.  Jeg var så fortvilet jeg visste ikke min arme råd.  Og det eneste jeg kunne tenke på, var min trøtte Tulla som ikke skulle bli verken kald eller stresset, og som nå sikkert var alt for kald allerede.  Jeg gikk til fortauet, la kofferten ned og ba henne sitte på den igjen mens jeg ringte og vekket Bjarte.  Han lå hjemme og sov, hadde nettopp kommet hjem fra Bergen samme kveld.  Han forstod ikke hva jeg sa, og da han endelig våknet, var det jo uansett ikke så mye han kunne gjøre.  Venterommet var jo stengt, så vi måtte faktisk stå ute.  Det gikk en buss kl 3, og det var jo ikke så lenge til, men jeg visste jo ikke om jeg fikk sitte på med de heller.  

Mens jeg står der og snakker, kommer en buss-sjåfør bort til meg, han kommer fra samme buss-selskap, men en annen buss.  Han har tydeligvis fått med seg hva som har skjedd, og lurer på om det er jeg som har problemer med å komme meg til Oslo?  Ja, stotrer jeg frem, og vet ikke om jeg skal bli redd eller på gråten eller glad, eller..  Kom inn i bussen min og varm dere, får jeg beskjed om - og jeg kan knapt tro de deilige ordene!  Vi går inn i bussen (og Tulla får komme inn, selv om hun egentlig ikke har lov), og jeg forklarer hva som har skjedd.   Han får se på billettene mine og kan bekrefte at jeg har billett, og for dyr.  

De neste minuttene er uvirkelig; han ringer en viss "Lasse" som ligger og sover, men som visstnok er riktige personen å snakke med.  Han forklarer Lasse hva som har skjedd, at jeg har bestilt over nettet, og at systemet ikke klarer å fange opp at jeg må ha plass til hund på HELE reisen, og at han må ordne taxi til meg.  Lasse ordner.  Jeg og Peter, som buss-sjåføren heter, står i døren til bussen og røyker..  Jeg griner, jeg vet ikke hva jeg skal si, jeg har lyst å gi Peter en klem, og alle pengene mine, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å takke den mannen - men han er en reddende engel, og hvis du møter han må du hilse han og si TUSEN TAKK en gang til!!!  :D  (Og for de som lurer, så hadde selvsagt Peter hund selv..)

Taxien kommer, en ny landsmann som ikke vet at Oslo ligger i Norge, og jeg må hjelpe til å legge det inn på GPS'en.  Føret er elendig, han holder på å havne i grøfta flere ganger, og jeg hører den riflete sidelinjen dure under hjulene mange ganger.  Svære snøklumper ligger i veibanen og gjør forholdene enda vanskeligere - kort sagt, det blir lite søvn på meg.  Tulla derimot ligger og sover søtt på gulvet bak førersetet, endelig inne i varmen.  For de av dere som vurderer å ta taxi fra Göteborg til Oslo en natt, så koster det ca 6000kr, ikke inkl bompenger.  Stakkars taxisjåføren; han visste ikke hva bompenger var og hvordan det fungerte, så jeg måtte prøve å forklare så godt jeg kunne.  Da vi kom til bom nr 2, forstod han ikke at han måtte betale her også..  Bompenger er nemlig en ukjent ting for svenskene - heldiggrisene!  Taxien ble sponset av Svenske Jernbanan, som hadde gjort feilen med billettene mine.  Hurra!! :D  Taxisjåføren var forresten en engel han også; kjempekoselig!  Var det noe jeg ville - spise, gå på toalettet, ta en røyk, lufte hund, så var det bare å si fra - så skulle han stoppe.  

Vi hadde forsåvidt ikke et veldig hyggelig møte med Norge heller; det var kontroll på grensen, og jeg kan godt skjønne tollerne stusset over reisefølget som kom midt på natten.  En forkommen jente i halvsvime i baksetet med en innpakket hund, og en innvandret taxifører med taxameter tikkende høyt som en bombe..  Jeg prøvde å forklare, men vet ikke om det hjalp.. :p  Historien var vel nokså utrolig vil jeg tro.  Vi ble spurt om alt mulig rart; hvor jeg kom fra, hva jeg hadde gjort, hva jeg skulle, om jeg hadde med meg alkohol, røyk, narkotika, våpen.. Bortsett fra en ekstra kartong røyk hadde jeg ingenting, men jeg tror nok det ville gått bra likevel (taxisjåføren kunne jo tatt det på sin kvote).  Heldigvis gadd de ikke å åpne koffertene min - og takk og pris for det, for jeg tror ikke de hadde fått lukket den etterpå, den var nemlig helt sprengfull!  

Halv sju lillejulaften ankommer vi Oslo S.  Jeg må guide sjåføren - jeg, som er så himla kjent i Oslo.  Men på ett eller annet vis går det bra.  Jeg og en fremdeles sliten Tulla går inn på Oslo S, låser inn bagasjen og jeg kjøper meg frokost på Narvesen.  Tulla hopper opp på benken, kjempeglad for å møte en så trivelig ekspeditrise.  ;o)  For å si det sånn; pga den vennlige servicen jeg fikk der, gjorde jeg alle mine innkjøp på den Narvesen - utrolig trivelig jente!  

Jeg og Tulla satte oss på en benk, jeg spiste, og hun fikk maten sin i et pappbeger med vann.  Så gikk vi rundt og fant til slutt en ledig trebenk jeg kunne hvile meg litt på.  En jente på min alder satt der, og ville hilse på Tulla, og da går Tulla helt "amokk" - hun er overlykkelig for at noen endelig gidder å kose med henne - hun har jo ligget på gulvet i en mørk bil hele natten, og endelig får hun kos!  Etterhvert må jenten gå, og jeg legger meg ned for å prøve å sove.  Jeg surrer båndet hennes rundt vesken min, og sier til henne at hun har fått sove i taxien, nå er det min tur til å sove.  Jeg har passet på henne i hele natt, nå er det hennes tur til å passe på meg.  Så legger vi oss ned; jeg på benken, hun under benken.

Jeg faller raskt inn i drømmeland, og drømmer de merkeligste drømmer.  Plutselig våkner jeg av en hund som bjeffer.  Da jeg åpner øynene, ser jeg at Tulla har satt seg opp, og foran henne sitter en narkoman (eller noe i den duren) og vil ha kontakt med meg, eller Tulla, eller vesken min, eller.. I halvsvime forteller jeg at hun passer på meg nå, fordi jeg sover, og hadet bra.  Så går han, og jeg legger meg til for å sove igjen.  Han sitter på benken rett bortenfor oss, men klarer jo selvsagt ikke å holde seg unna, så det samme skjer igjen; Tulla varsler.  Jammen om jeg vet altså; kanskje har jeg ikke gitt henne nok cred for å være intelligent?  Men hun skilte i alle fall mellom folk som gikk forbi (de overså hun jo glatt), og de som henvendte seg til oss; da varslet hun.  Ingen hadde kunnet ta en prikk fra meg - så flink vakthund hadde jeg!  Hun satte seg jo bare opp og varslet (båndet var slakt), og med en gang jeg satte meg opp og snakket til vedkommende, sluttet hun.  Og så lenge jeg var våken hilste hun jo hjertelig på de som ville, så jeg tror rett og slett hun skjønte hva som foregikk. 

En vekter kom også og pirket i meg, og jeg våknet igjen av at Tulla varslet.  Han ba meg sette meg opp, noe jeg gjorde, og borte var han.  Sette meg opp, tenkte jeg?  Hvorfor i alle dager skal jeg det?  Tar jeg for mye plass?  Jeg kan jo ikke sette meg opp, jeg er jo så trøtt - jeg har knapt sovet på over et døgn!!  Jeg var så sliten, kjente at nå bryter jeg snart sammen, og så kommer det en dust og ber meg om å sette meg opp?!  Det gikk ikke lange tiden før jeg bestemte meg for å slå til han hvis han prøvde seg igjen, før jeg sank sammen på benken igjen..  Heldig for han, kom han ikke tilbake, haha!  :p 

1037 gikk toget til Trondheim.  Vi var ute i god tid, men det hjalp lite.  Plutselig så jeg nemlig på billetten min at jeg ikke hadde fått plass på hundevognen!  Gjett om hjertet dunket hardt da!  Ingen grunn til panikk enda dog, for det viste seg bare å være et tog uten plassreservering.  Men det var ikke "bare bare".. for på lille julaften er det nemlig en hel haug med folk som reiser med tog, og har man ikke plass, så har man ikke plass.  Det endte med at vi måtte sitte trøkt sammen med sju andre folk i gangen, pluss en hund, og bagasjen til hele vogna.  Sild i tønner har det bedre enn vi hadde det da!  Og det eneste jeg kunne tenke på, var fremdeles at Tulla ikke skulle bli stresset, og at hun ikke skulle bli kald.  Kaldt var det, men stresset virket hun heldigvis fremdeles ikke.  

Konduktøren fikk klage fra meg - skal jeg virkelig betale like mye som de som får sitte?!  Skal jeg virkelig stå slik i sju timer til Trondheim?!!?  Ja, eller nei - det var nemlig togbytte på Hamar, så det slapp jeg visst.  Hadde det vært så vel.. på Hamar var det nemlig samme opplegget; og vi havnet i gangen igjen.  Dette var ikke noe vanlig regionstog, det var lokaltog som kjørte kortere strekninger til Trondheim, og derfor var det slik.  Jeg fant noen seter som stod inntil en vegg, ba Tulla legge seg, og dyttet henne inn mellom veggen og setene; da lå hun endelig trygt for føtter med høye hæler og dårlig balanse, og tung baggasje.  Etter noen timer på toget fra Hamar fikk vi seteplass, og heldigvis viste det seg at det ble dette toget som skulle gå videre fra Røros til Trondheim, i stedet for nok et togbytte på Røros.  

Jeg var trøtt, og håpet på å få sove.  At en sheltiehannhund lå under setet framom oss og peip og klagde sin nød er nesten gått i glemmeboken nå, hadde det ikke vært for at Tulla syntes denne herremannen var veldig kjekk, og flørtet tilbake.  Damen som snakket andre passasjerer i søvn før hun flyttet seg og begynte om igjen på neste har jeg også nesten glemt - det virker som en bagatell nå, men så mye søvn ble det heller ikke på toget kan du si..  Tulla fikk etterhvert ligge i setet, der lå hun godt på bobledekkenet sitt.  ;o)  Kaldt var det på dette toget også, og når man i tillegg har blitt frossen av å stå ute i 15 minus (som det var i Göteborg ifølge Peter), og frossen fordi man sover og er våken i de samme klærne og ikke har noe å bre over seg, så hjelper ikke det akkurat på varmen..  

Jeg var først av toget i Trondheim.  Jeg har aldri vært så glad for å komme hjem til jul noen gang!  Det var flere ganger jeg trodde at dette virkelig ikke skulle gå..  Og fordi jeg ikke har gått en MH som viser at jeg har gode nerver, og jeg ikke hadde fått avreagert etter alt som hadde skjedd, brøt jeg helt sammen da jeg møtte Bjarte.  Jeg var et frynsevrak av nerver, jeg var så dødelig sliten; jeg hadde knapt sovet på halvannet døgn, jeg var kald, jeg ville bare hjem!  

Men oppom oppdretteren til Aynï måtte vi jo; Aynï skulle også hjem til jul.  Det var som vanlig gjensynsglede mellom henne og Tulla, og oppdretteren hennes trodde knapt sine egne ørere da jeg fortalte om turen.  Som jeg sa til en annen oppdrettervenninne - at hvis det blir valper av dette, så er de allerede godt miljøtrent!!  ;o)   

Nå, når jeg tenker tilbake på reisen, og har skrevet om den, virker den helt usannsynlig.  Det føles nesten litt rart, veldig distansert - som en historie jeg bare forteller, men som jeg nesten ikke vet om jeg har opplevd..  Helt snålt.   Og for å si det slik; hele dritten med universitetet var glemt for leeenge siden!

Det var deilig å komme hjem, Bjarte hadde pyntet til jul, hunden var rolige, og snøen hadde kommet.  Jeg sov som en stein den natten, og jeg sov til nærmere to hvis jeg ikke husker helt feil..  Og så var det jul.

Julen ble feiret hos mine foreldre, og siden deres hund er jokkete på løpetisper (tispe det også), og ingen av våre synes noe særlig om det, ble de plassert i gangen med grind i døråpningen.  Kjiper'n, men bedre enn et trangt tog.  Oksemuskler fikk de flere av, og julegaver fra søstersen min ble det også.  

Sånn ellers er det ikke helt greit å være liten hund.  En eller annen kveld i julen gikk jeg siste lufteturen med de, og Tulla markerte fremdeles som hun pleier under løpetiden.  Aynï hadde funnet en interessant flekk å snuse på, som i ettertid skulle vise seg å være en stor "flekk" kattebajs.  Mens hun febrilsk prøvde å kave seg frem til den, hadde Tulla også fått ferten av den.  Men Tulla er ikke like spise-glad i kattebajs, så for henne holdt det å bare markere på den.   Og da er det ikke lett å være liten hund som vil spise kattebajs - det resulterer nemlig i at liten hund får hundetiss i hodet og kattebajs i munnen, og liten hund blir veldig uappetittelig for matmor, og stor hund får mer oppmerksomhet.  Stakkars liten hund..  

De siste dagene har det bare blitt mer og mer kaldt.  I dag har det vært kaldest, og da jeg skulle på jobb i morges, hadde bilen stått med motorvarmer og kupèvarmer i to timer.  Men likevel skulle den være vrang første gangen jeg prøvde å starte den!  Kjære, lille Pajeroen, traktoren vår som alltid, alltid har startet - skulle jeg ikke få start på den?  Bjarte sin bil har ikke batteri igjen, så den hadde stått på lading kvelden i forveien, og ny-bilen har nok også dødt batteri ettersom den ikke er kjørt siden vi kjøpte den (reg-reimen må skiftes, vi venter på time hos bil-doktoren).   Men puh, heldigvis startet den på andre forsøket med litt hjelp fra sjåken.  Lurte på hvordan det ville gå når den stod på jobb en hel dag uten motorvarmer, men det hadde tydeligvis ikke noe å si: samme skjedde igjen; den ville ikke starte første gangen før den bestemte seg for å være snill andre gangen.  23 minus-grader er det nemlig i dag.  I morgen er det merkelig nok meldt 0, og det kan sikkert stemme for nå er det 15 minus.  Hakket mer levelig kan du si.  Her fryser vi ører og fingre av oss - men Bjarte og Tulla er likevel ute og jogger og turer og trimmer - galskapen lenge leve!!

 

Belønning for at du gadd lese så langt - BILDER (av beklageligvis litt dårlig kvalitet)!

Fra lørdagen:
Zipo:

Zipo flørter, Tulla legger halen til side:

Ann Lundin, Zipo og Tulla:

Hva gjør du?!  Tar du øret mitt?

Hva SIER du?!  Skal jeg bli PAPPA?!

Vakkert par:

Fra mandagen:
For en stil:

Og så tidenes dårligste innendørsbilde..

 

Comments  

 
#5 2010-01-04 22:00
 
 
#4 2010-01-04 21:52
 
 
#3 2010-01-02 23:14
 
 
#2 2010-01-02 19:35
 
 
#1 2010-01-02 19:00
 

Du har ikke anledning til å legge igjen en kommentar til denne artikkelen.